Den lille bygda med et stort hjerte

Her yrer et levende samfunn, der dugnadsånden og samarbeidsviljen er stor i alle sammenhenger. Det er en formidabel optimisme i bygda, også gjennom marginale tider. Jorda er karrig og sommeren kort, vinterstilongsen er det viktigste plagget, og når sola stikker fram og også sommerstilongsen kan legges bort for en kort stund, blir det moro i Dalsbygda.

I den stille naturen nyter 500 innbyggere livet. Her har de alt de trenger; skole, butikk, idrettslag, skytterlag og hverandre. Og skulle det være noe de mangler, bygger de det på dugnad. Slik ble fotballbanen, skistadionen, hoppbakken og samfunnshuset til.

Middelalderen

Allerede under middelalderen, på 12-1300-tallet, fantes det bosetting i Dalsbygda. Svartedauen tok med seg de fleste, som så mange andre steder, men en slik fin plass fikk ikke stå øde, og på 14-1500-tallet kom det folk igjen. Her levde de av mjølk og kjøtt, og allerede under dyretellingen i 1550 var det mye gårdsdyr i bygda.

På denne tiden lå alle bruk i Dalsbygda under kongen, og de som bodde her var leilendinger, de leide gårder og land. På 1600-tallet fikk kongens generaler og oberster lønn i form av land, og da gjerne i de karrige områdene som Dalsbygda, Os og Røros. Generalene og oberstene var ikke videre interessert i det arbeidsomme livet her, og solgte gårdene videre til leilendingene. I 1666 fikk Dalsbygda sitt første selveide bruk. Driften var hovedsaklig naturalhusholdning på gårdene, og dalsbygdningene var selvforsynt. Noen spedde på med litt arbeid i gruvene på Røros, og noen leverte mat på Røros da jordsmonnet var atskillelig bedre i Dalsbygda.

Men, i 1850 kom en storsatsing på jordbruk, og det blomstret opp med større gårder og utviklingen gikk framover. På det meste hadde den lille bygda hele 140 mjølkeprodusenter. På sommerstid gikk alle dyra til seters, og de byttet på å bruke Kjurrudalen og Vangrøftdalen annethvert år. Slik slapp de å dyrke mye hjemme på gården, og gresset i dalene var dessuten av bedre kvalitet. Kanskje også litt grønnere. Det heter seg også at smøret var gulere de årene dyra beitet i Kjurrudalen. Også i dag er setringen verdifull for gårdbrukerne, og 25 setre er fortsatt i drift.

Jordbruket har bestandig hatt sine bølgedaler, så også noen tiår etter 1850. Men, rundt 1950 skjøt det fart igjen, og selv om det har vært en nedgang de siste årene, holder dalsbygdingene seg fast. 80 gårdsbruk er fortsatt operative, og 40 mjølkeprodusenter er igjen og holder liv i den tradisjonelle landbruksbygda.

Den flotte naturen rundt Dalsbygda innbyr til jakt og fiske, og de kan skilte med Norges beste rypeterreng. Folk kommer langveis fra for å jakte, og ikke minst for naturopplevelsen. Forollhognatoppen betegner dalsbygdingene som sin, og Forollhogna byr på kanskje Europas beste reinsjakt. Villreinstammen her er helt unik. I fjellvannet svømmer ørret av den beste kvalitet, og bær og sopp vokser så det er nok til alle.

Nye tider

Dalsbygda var veldig tidlig ute med elektrisitet, og noen gårder fikk strøm allerede i 1910. Dette ble en kostbar affære for mange, og mange gårder slet økonomisk som følge av dette. Da var meieridriften en mer lønnsom bedrift, og i 1882 samlet smørlagene i de forskjellige grendene seg til Dalsbygda meieri. Dette ble en stor arbeidsplass, og driften gikk helt til 1987, altså over 100 år. Spesialiteten til meieriet var Langmann, en stor brunost som sies å være spesielt bra om man skal bli en god skiløper.

Og gode skiløpere er noe Dalsbygda har fostret flere av. Annar Ryen er en av de godt kjente, og i 1936 var han den første nordmannen til å slå finnene på femmila i Lahti. Ola Normann Bakken og Kåre Olav Berg var to gode kombinertløpere, og vår tids Therese Johaug har også sørget for å sette Dalsbygda på kartet.
Allerede i 1898 startet foreningslivet i bygda, og da med Nansen idrettslag. Skigruppa her har alltid vært driftig, og kanskje nettopp det, sammen med Langemann, har vært suksessoppskriften på å oppfostre gode skiløpere.

Categories: Nyheter
Rønningen Gård 20©15 Kontakt oss Facebook Utviklet av Frontal Media